Selvforsyning – svaret ligger i kjøkkenhagen

Skal vi prøve å bli mer selvforsynte, eller skal vi fortsette å ta maten ut av munnen til de som egentlig trenger den selv? Selvforsyning handler nemlig ikke bare om matsikkerheten til velfødde nordmenn, men om en mer rettferdig fordeling av ressursene i verden.

tekst: BJØRNHILD FJELD – foto: TORE FJELD

«Før i tida» importerte vi ikke så mye mat til Norge, men spiste sild, kål og poteter og var sånn tålelig fornøyde med det. Nå kan vi kjøpe ferske jordbær året rundt bare fordi vi har lyst.

Blir det tomme butikkhyller?

I krig- og krisetider er det lett å bli bekymret for oss selv, og at det kan bli tomt i salathyllene hvis vogntogene slutter å gå i skytteltrafikk fra Spania og hit.

Ifølge Norges Bondelag er selvforsyningsgraden av mat i Norge cirka 40 %. Dette er et komplisert regnestykke, og ikke alle er enige i at det står så dårlig til som Norges Bondelag sier. Vi kan bare spise mer av fisken vi oppdretter, sier noen. Mens andre mener selvforsyningsgraden er enda lavere enn 40 %, fordi ku, gris, kylling og oppdrettslaks spiser importert fôr. 

Vi lar diskusjonen om det kompliserte regnestykket ligge død, og ser heller litt på hva som kan gjøres for å produsere mer av maten vår i vårt eget land.

De færreste har lyst til å gå tilbake til et kosthold med sild og poteter, men jeg mener likevel vi kan produsere langt mer av vår egen mat enn det vi gjør i dag. Men jeg tror ikke det er mulig kun gjennom tradisjonelt landbruk.

Bønder vil også leve som andre folk

«Fremtidens mat kommer ikke fra tomme fjøs» er et godt slagord, men det spørs om vi klarer å fylle de nedlagte fjøsene med det første.

Det er flere årsaker til at bønder slutter å være bønder, men økonomi er trolig hovedårsaken. Hvorfor skal bonden stå opp klokka 5 for å melke før arbeidstid, når hun heller kan ha fri på kvelder og helger som andre folk?

Mens gården tidligere var arbeidsplass for mann, kone, sveiser, dreng og taus – og gjerne onnehjelper i tillegg – er bondeyrket blitt en ekstrajobb ved siden av jobb som lærer, regnskapsfører eller finansminister.

De siste 50 årene er Norge blitt en velferdsstat og et høykostland, med alle de fordelene dette innebærer for oss som bor her. En av konsekvensene er at de fleste av oss heller vil ha komfortable, trygge kontorjobber – enn fysisk krevende utendørs-yrker. I tillegg gir de jobbene der du kan sitte på rumpa hele dagen, som regel langt mer penger enn de jobbene som krever regntøy og sterk rygg.

Se bare på hvem jobber i byggebransjen, i fiskeindustrien og på åkeren i landbruket: De fleste har ikke norsk som morsmål.

Importere mat – eller importere folk?

Men er det egentlig mer bærekraftig å importere arbeidskraft for å høste inn grønnsaker, enn det er å importere grønnsakene i stedet?

Nei. Ikke i lengden. Og skal vi hente salatplukkere fra fjerne himmelstrøk, må vi i hvert fall gi dem anstendig betaling og ordentlige arbeidsforhold.

Jeg tror løsningen er at vi i stedet begynner å gjøre mer av jobben selv, hver og en av oss: Vi kan dyrke mer grønnsaker, plukke mer bær og ta vare på eplene i stedet for å la dem råtne.

Jeg mener ikke at vi alle skal bli bønder, men mange flere av oss kan bli «hobbybønder» ved at vi utnytter mer av den gode matjorda som finnes i byer og hager til å dyrke mat som vi selv kan høste og spise. Det er jo dette folk gjør i mange andre land også.

Det stemmer at Norge ikke er verdens enkleste land til dyrking og hagebruk. For eksempel er det områder i nord der vinteren bokstavelig talt varer 8 måneder, og jordsmonnet er skrint. Men nettopp derfor er det viktig at vi ikke bygger ned den beste matjorda i sør med parkeringsplasser og kjøpesentre.

Beredskap i hagen

Anders og Barbro Nordrum, som har skrevet boka «Beredskapshagen», mener at 200 kvadratmeter er nok til at en familie på fire kan dyrke de grønnsakene de trenger i løpet av et år. Har du et stykke plen som kan forvandles til kjøkkenhage? Da har du et godt utgangspunkt.

Grønnsaker, frukt og bær er arbeidsintensive produksjoner, og det er vanskelig å finne opp maskiner som kan gjøre jobben med stell og innhøsting.

Men det er heller ikke så enormt mye jobb som folk skal ha det til, hvis du i stedet dyrker selv. Gjør du litt hver dag, og ordner deg med et system for vanning, kan du produsere MYE mat på 200 kvadratmeter, det vet jeg av egen erfaring. I tillegg vokser det bær i skogen, som du kan plukke helt gratis – det kan du gjøre også om du bor i blokk og ikke har tilgang til egen hage.

Ifølge Statistisk sentralbyrå, har 80 prosent av nordmenn tilgang til egen hage, og det går an å dele avlingen med de siste 20 prosentene.

Det starter med kunnskap

Hvorfor gjør ikke flere dette? Jeg tror det handler mye om kunnskap. «Kunsten å dyrke» har hoppet over et par generasjoner, og mange vet ikke hvilken ende de skal begynne. En del erfarne dyrkere har også en tendens til å fremstille dyrking som mye vanskeligere enn det egentlig er – og skremmer folk vekk fra å prøve.

Hva om vi heller begynner å dele av det vi har – både kunnskap og grønnsaker?

Jeg hører ikke med blant dem som mener vi skal slutte å importere kaffe og sukker – men i Norge burde det være unødvendig å importere poteter!