Det finnes løytnantshjerte i de fleste gamle hager. Det er ikke så rart, for planten er både hardfør og vakker. Vi plantet våre i fjor, og nå har de begynt å blomstre.
Det er noen planter du aldri blir lei, og løytnantshjerter er en av dem. Dette er en gammeldags staude i ordets rette forstand – den kom trolig til Norge i 1870-årene. Planten stammer opprinnelig fra Øst-Asia og er svært hardfør, den kan i praksis dyrkes over hele Norge. Hardførheten er H7-H8, og fullt utvokst blir den 40-70 cm høy.
OBS: Løytnantshjerte har nylig fått nytt navn på latin: Lamprocapnos spectabilis, men de fleste kjenner den nok best under det gamle navnet, Dicentra spectabilis.
I «normal-år» begynner løytnantshjerte å blomstre ganske tidlig i mai, og holder det gjerne gående til juni. I år har det vært ganske seint hos oss, så våre har ikke begynt å blomstre noe særlig før nå. Men nå har de begynt og vi fryder oss! Etter blomstring kan du klippe ned planten hvis du ønsker det.
Flott innslag i staudebedet, og en plante som gjør mye av seg tidlig i sesongen.
De fleste kjenner best til den rød-rosa varianten, men det finnes også hvite løytnantshjerter (Lamprocapnos spactabilis «Alba»). Begge varientene trives best i sol, men kan også trives i skygge. Løytnantshjerte er fra naturens side en skogsplante, og den trives best på steder der jorda aldri tørker helt ut. Hvis den først står et sted der den trives, kan den stå på samme sted i år etter år uten å få noe særlig stell.
Humlevennlige planter er i fokus for tiden, og i så måte er løytnantshjerte et bra valg. Den bestøves nemlig av humler.
Og kan du ikke få nok av hjerter, er småhjerte (Dicentra formosa) veldig fin. Den er ikke så skarp i fargen som løytnantshjerte, men blomstrer veldig tett og egner seg godt til bunndekke. Den blomstrer også litt senere og lengre utover sommeren.
